Det verste stykke på veien fra Christiania til Trondheim var den såkalte Vaarsti i Drivdalen mellom skiftene Kongsvold og Drivstuen. Slik beskriver en ukjent skribent endringene som skjedde med veien ned Drivdalen på 1850-tallet. Og han fortsetter: Når man kommer opp fra Gudbrandsdalen og opp på Dovres brede rygg, ser man en vid slette, hvis ensformige myrflate kun avbrytes av en eller annen fjellspids i det fjerne. Men fra Kongsvold av bærer det nedover igjen igjennom Drivdalen. Dalen består av en smal spalte i den mektige fjellmasse, i bunnen fosser og skummer Drivelven fra klippe til klippe. Om vinteren var ikke denne veien farlig å befare, for den strenge vinterkulde lenkebinder den fossende elv og man gled raskt nedover den glatte isflate. Men når man ved sommertid skulle reise over Vårstien, var det livsfarlig. Fra elvens bredd slynget veien seg oppefter den bratte fjellvegg og så snart den hadde nået toppen styrtet den seg atter like bratt ned lenger borte og på denne måte fortsatte den ned til Drivstuen, slik at veien, som i rett linje neppe er lenger enn en Miil, ble over halvanden. Reiste man med vogn måtte man alltid bruke ekstra hester og det er få reisende som våget å sitte i vognen hele veien og særlig nedover, da kjøretøyet syntes å henge aldeles loddrett over hestene. På sidene var heller ikke noe rekkverk og med bankende hjerte så man ut over den redselsfulle avgrunn, hvor man ufeilbarlig måtte omkomme hvis hestene løp seg gale eller sæletøyet gikk i stykker. Skyssguttene visste også å fortelle historier om folk som var omkommet her på denne ynkelige måte og forskrekket sprang man ut av kjøretøyet for ikke å friste samme skjebne.
I et par år har det nå med flere hundre mann vært arbeidet på omleggingen av dette veistykke og i høst leste man i avisene at den nye vei var så vidt ferdig at posten kunne passere den. Dette arbeidet må sikkert kunne måle seg med ethvert annet av det slags som vi har i vårt land og det er sannelig beundringsverdig at se hva man har utrettet. Veien slynger seg like ned ved Drivelvens bredd jevn og slet som stuegulvet og klippene hvor man har måttet sprenge seg inn for å skaffe rom, henger ut over veien. I grunnen er veien bygget av uhyre stenblokker og deretter fylt med mindre sten, hvorefter veien er jevnet med sand. På den siden som vender mot elven, er med regelmessig mellomrom opsatt store stene som rekkverk, og der veien møter en bekk er det i grunnen av veien muret hvelvede render for å gi vannet utløp.
Da jeg våren 1852 bereiste denne veien var den ennu ikke mer enn halvferdig. Fra Drivstuen og sørover var det blot en lystreise den halve miil bortefter chausseen, men så snart denne var forbi måtte jeg oppigjennom den gamle Vårsti og fikk således anledning til at gjøre en sammenligning. Arbeidet var da i full gang. Nede ved elvebredden vrimlet det av folk som var i full beskjeftigelse. Minererne hang ut over klippeveggen for å hugge inn med de store stenbor og enkelte skudd gjenlød høyt i den trange dal. På toppen av en liten bakke lå ingeniørenes hus og langs Vårstien var det satt opp en mengde provisoriske hytter, hvor arbeiderne bodde og hadde deres husholdning, for det finnes ikke et hus mellom Drivstuen og Kongsvold. Det hele frembød et bilde av travelhet og virksomhet som på en forunderlig måte opplivet den mørke, ensomme klippedal.
Teksten er lett omskrevet til et mer leservennlig språk.
Originalteksten kan leses her:
http://www.nb.no/nbsok/nb/2db55d22f116b60ed26485bfad973a9f.nbdigital?lang=no