Sommeren 1685 reiste kong Christian V over Dovrefjell. Den dansk-norske kongen var på sin rituelle kongeferd gjennom Norge mot Trondheim. Hele kongefølget måtte ri til hest over Dovrefjell, og fulgte gamle stier og tråkk som har gått over fjellet siden middelalderen. I 1704 var det nok en kongeferd over fjellet. Denne gang var det Christian V’s sønn, Fredrik IV, som hadde lagt ut på sin norgesreise. Kildene forteller at Fredrik IV kunne gjennomføre reisen over fjellet med tohjuls karjoler, noe som tilsier at det har vært en betydelig oppgradering av vegstandarden siden sist kongeferd. Hva skjedde i løpet av disse årene? Hvem anla denne nye kjørbare vegen over fjellet? Spørsmålene er mange, og i dag kjenner vi bare til bruddstykker av historien om den første kongevegen over Dovrefjell.
Mathilde Martinsen på kongevegen over Hjerkinnhø. Foto: Marit Johansson
En stor kilde til kunnskap er selve kulturminnet Kongevegen over Dovrefjell som fremdeles slynger seg over Dovrefjell. Noen steder finner vi kun korte bevarte biter av kongevegen, skjult mellom den gamle riksvegen og E6, men det finnes også lengre bevarte strekninger, som mellom Dovrebygda og Fokstua, over Hjerkinnhø og over Vårstigen. Kongevegen over Dovrefjell er et viktig kulturminne som vitner om en tid da det ble behov for bedre ferdselsveger i Norge. I løpet av 1600-tallet fikk flere næringsvirksomheter et stort oppsving som krevde en bedre infrastruktur. Transport av malm fra gruvene i Kongsberg ble en viktig grunn til at den første kongevegen ble anlagt mellom Kongsberg og Hokksund i 1624. Utbyggingen av postvesenet og militæret er andre grunner til at det kom en kongelig forordning om å utbedre hovedvegene i Norge.
Selv om vegstandarden over Dovrefjell ble utbedret før kong Fredrik IV’s kongeferd i 1704, skildres reisen over fjellet som farefull. Kongefølget måtte få hjelp av bøndene i området for å komme seg over Vårstigen. Hvis vi følger den eldste traséen av kongevegen over Vårstigen i dag, er det lett å forstå at ferden må ha vært både farlig og strabasiøs. Kleivene på traséen er så bratte at det er vanskelig å se for seg at det har vært mulig å reise over Vårstigen med vogner i det hele tatt.
I 1733 var det en annen kongeferd over fjellet som gir informasjon om at vegstandarden var blitt utbedret nok en gang. Christian VI gjennomførte sin kongeferd dette året, og han kunne reise over Dovrefjell med firehjuls karosser. Han hadde et stort følge med seg. Det var så mange som nesten 200 personer som reiste med kong Christian VI og dronning Sophia Magdalena.
Oppdagelse av årstall på en av steinene langs kongevegen over Hjerkinnhø. Foto: Marit Johansson
I løpet av siste halvdel av 1700-tallet ble Kongevegen over Dovrefjell igjen utbedret. Det var brødrene Krogh, generalvegmestre i hver sin landsdel, som var ansvarlig for utbedringen. Krogh-brødrene var inspirert av kontinentale vegprinsipper, og anla nye rette vegtraséer som var langt bedre fundamentert enn tidligere. Traséene fra slutten av 1700-tallet skiller seg ut fra den tidligste kongevegfasen, og er godt synlige i terrenget over Dovrefjell i dag. Det var trolig denne traséen som ble brukt ved den kongelige reisen som ble gjennomført av kronprins Fredrik i 1788.
En annen kongeferd over Dovrefjell er foreviget gjennom Aasmund O. Vinjes reiseskildring Ferdaminne frå sumaren 1860. Vinje skildrer Karl XV’s reise, fjellet, folket han møtte og reflekterer over samtiden. I Vinjes reiseskildring har også det tradisjonsrike stedet Porten fått sin plass. Porten markerer grensen mellom Oppland og Trøndelag hvor det var tradisjon å sette opp en velkomstportal til ære for kongen. Går vi kongevegen over Hjerkinnhø i dag, kan vi fremdeles finne rester av markeringen ved fylkesgrensen mellom Trøndelag og Oppland. Ser vi nøyere etter, finner vi også andre vegminner langs kongevegen her. Det er bautaer, stabbesteiner, stikkrenner og varder langs vegen. Vi kan oppdage stadig nye vegminner langs Kongevegen over Dovrefjell som gir oss ny kunnskap om vegen. I fjor sommer gjorde vi nok en oppdagelse. På en større stein ved kongevegen over Hjerkinnhø er årstallet 1812 innrisset. Det vekker ny nysgjerrighet og undring. Hvem risset inn dette årstallet? Hvorfor? Spørsmålene gir nytt grunnlag for å utforske og studere kongevegens historie videre.
Utsikt til Snøhetta fra kongevegen over Hjerkinnhø. Foto: Izabela Chlewicka
En vandring langs kongevegen kan gi mange nye opplevelser og oppdagelser for hver enkelt vandrer, men det bestandige fjellandskapet som omkranser vegen kan også gi mange av de samme naturopplevelsene. Det fortelles om prins Christian Frederik som ble så fascinert av fjellene at han begynte å gå til fots mot Snøhetta da han reiste over fjellet i 1814. Vinje skildrer på samme måte hvordan de reisende snakker om fjellet som «så makelaust vent», og skriver om Snøhetta som han ser fra kongevegen over Hjerkinnhø. Når vi går kongevegen over Hjerkinnhø i dag kan vi kjenne den samme dragningen mot majestetiske Snøhetta og Svånåtindan i vest. En vandring langs kongevegen kan gi opplevelser som ligger utenfor tid og rom, og på den måten skaper vegen forbindelseslinjer mellom datidens og nåtidens reisende.
Litteratur:
Johansson, Marit (2018): Kongevegen over Dovrefjell. En kartlegging av den historiske vegen og mulighetene i dag. Rapport fra Forprosjekt Kongevegen over Dovrefjell. Statens vegvesen
Nielsen, Anne-Mette (1999): Kongeferder i Norge gjennom 300 år. Statens vegvesen Norsk vegmuseum
Steinsland, Gro (2014): Dovrefjell i tusen år. Mytene, historien og diktningen. Vigmostad og Bjørke A/S, Oslo
Vinje, Aasmund O. (1860): Ferdaminne frå sumaren 1860. Samlaget, Oslo