Skal en gammel vei holdes vedlike er vann og stikkrenner nøkkelord. Vannet må bort for ikke å vaske ut og vekk vegen. I dag bruker vi gjerne stikkrenner i plast, men hvordan løste de dette tidligere?
For mange år siden var jeg på en befaring på Kongevegen over Dovrefjell. Vi gikk opp fra Åteigen, den øverste gården i Dovre, passerte Ståkån og kom inn på snaufjellet. Noen hundre meter videre kom vi til en tørr grasslette.
«Her skal jeg vise dere noe», sa Geir Paulsrud, veghistoriker og den gang direktør ved Vegmuseet. «Her ligger det gamle stikkrenner, kanskje ble de laget så tidlig som på begynnelsen av 1700-tallet i forbindelse med kong Fredrik IV’s reise over Dovrefjell i 1704, kanskje kom de noe senere. Men gamle er de og det fantastiske er at de fungerer fortsatt. Det er ikke mye å se, men under graset ligger stikkrennene murt i stein.»
Geir Paulsrud viser oss inngangene og utgangene som vi så vidt kan se på hver side av veien. Det må ha vært en god tørrmurer som laget disse stikkrennene en gang for mellom to og trehundre år siden.
Men hvordan skal vi gjøre dette i dag, når vi skal løfte fram igjen Kongevegen over Dovrefjell? En viktig del av arbeidet er å sørge for at vannet ikke ødelegger vegen. Stikkrenner må til og vi skal ikke bruke stikkrenner av plast, nei de skal lages på gammelmåten. Arbeidet er allerede i gang på den strekningen av Kongevegen som høsten 2017 blir åpnet som tur og sykkelveg. Her har det arbeidet tørrmurere fra Nepal og resultatet ser flott ut.